Kultur og region

Agderforskning sin rapport om statens ressursinnsats på kulturfeltet har fått bred og positiv dekning i de fleste aviser. Ottar Grepstad, som er medlem av Norsk Kulturråd og skriver om kultur i Dagens Næringsliv, er derimot kritisk. Forfatterne av rapporten har skrevet et motsvar til denne kritikken som kom på trykk i DN 8. juli.

Av Helge Røed, Knut Hidle og Kirsti M. Hjemdahl, Agderforskning:
Det er store skjevheter i Statens ressursbruk på kulturområdet: Oslo og Akershus mottar 2487 kr. pr. innbygger til kulturformål, mens for eksempel Sørlandet får 737 kr. pr. innbygger og Vestlandet 799 kr. pr. innbygger. Sammenligningen mellom fylkene viser enda større forskjeller.
Dette kommer fram i en rapport om ”Kulturen og det regionale Norge”, som Agderforskning nettopp har publisert.

Det er første gang denne type informasjon kommer fram. Mange har nok hatt en mistanke om at det var slik, men nå er bildet klarere. Det er en omfattende tallbearbeiding som ligger bak og vi har vært nødt til å gjøre mange skjønnsmessige vurderinger for å få fram regionaliserte tall. Vi kan ikke sette to streker under alle tallene. Rapporten gir imidlertid et godt nok bilde til at det kan danne grunnlaget for en debatt.

Denne skjevfordelingen har selvsagt konsekvenser og fører til at det profesjonelle kulturlivet er sterkt sentralisert til Oslo-regionen.

I en kritisk kronikk i DN 1. juli, hevder Ottar Grepstad at en dokumentasjon om skjevfordeling av statlige kulturmidler er viktig og at en strategi for regional utjevning gjennom ”Kulturløftet”, kan være klok.

Utover det forholder Grepstad seg ikke til rapportens videre innhold, men går rett på det håndverksmessige i ”Kulturens regionale Norge”. Et forhold i Grepstad sin kritikk må vi bare akseptere; nemlig feiltastingen som førte til at 3,4 milliarder kroner (korrekt beregning av økning i kulturbudsjettet for 2009, gitt regjeringens mål om at det skal utgjøre 1 % av statsbudsjettet) ble oppgitt som 2,3 milliarder kroner.

Vi ønsker imidlertid å imøtegå Grepstads øvrige kritiske merknader, som vi delvis oppfatter som ikke helt oppdaterte eller noe unyanserte.

For det første: Norge har ingen offisiell inndeling i landsdeler. Vi har basert oss på den inndelingen som har blitt valgt i forbindelse med etableringen av de regionale forskningsfondene. Den har noen svakheter, men er vel den eneste som både staten og fylkeskommunene har sluttet seg til. Statistisk Sentralbyrå bruker andre inndelinger og den er selvsagt bakgrunnen for at vi på noen punkter må operere med Agder og Rogaland som en landsdel. Annen statistikk finnes ikke.

For det andre: Grepstad mener vår fortolkning av forskjellene i fylkeskommunenes og kommunenes ressursbruk på kultur er feilaktig. Vi skriver at hovedbildet er at forskjellene er som forventet. Alle som har arbeidet med kommunaløkonomi vet at Finnmark på de fleste områder bruker flere kroner pr innbygger enn resten av landet. Det skyldes liten befolkning, spredt bosetting og god kommunal og fylkeskommunal økonomi. Det mest oppsiktsvekkende bildet er at Oslo og Akershus bruker mindre på kultur enn mange andre deler av landet. Og det har vi faktisk påpekt.

For det tredje: Grepstad etterlyser begrepsavklaringer, og mener at opplevelsesøkonomi og kreative næringer roper etter definisjoner. Vi er enig i at feltet fremstår uavklart, både i forhold til hva som inngår og hvordan det skal omtales. Denne rapportens utgangspunkt var budsjettstørrelser innenfor Kulturdepartementet og Kulturrådet, og vi hadde derfor ikke behov for å drøfte oss gjennom den økende mengden av ulike fortolkninger, forståelser, definisjoner og avgrensninger. Derimot henviste vi til FN-rapportens beskrivelse av feltet, som vi mener er godt gjennomarbeidet og tilstrekkelig inkluderende. At Grepstad selv velger ut en setning fra et lenger sitat, for å harselere med FN-rapporten, får oss til å undres over hans håndverk. Hva slags siteringspraksis er dette?

Språkmannen Grepstad kan sikkert finne korrekturfeil og dårlig språk, også i den endelige versjonen av rapporten (kan lastes ned fra agderforskning.no). Men hans kritikk rokker ikke ved hovedbilde i vår rapport: Det er store regionale skjevheter i fordelingen av statens midler til kultur, og at i det fremtidige kulturløftet bør det ligge til grunn en større regionalpolitisk bevissthet.

Som medlem av Norsk Kulturråd kunne man håpet på at Ottar Grepstad engasjerte seg mer i hvorfor disse skjevhetene har oppstått, og hvordan fordelingen kan bli jevnere. Han er medansvarlig for at Norsk Kulturråd i gjennomsnitt for perioden 2001-2007 har latt i gjennomsnitt halvparten av midlene gå til Oslo og Akershus. I forhold til statens skjeve ressursfordeling er han selv en del av problemet.
Det hadde vært interessant å få Grepstads mer generelle synspunkter på hvordan den skjeve fordelingen kan endres og hvordan han vil bidra til det.